I Håkan Nessers krimroman «En helt annen historie» møter vi Gunnar Barbarotti – en middelaldrende, enslig politietterforsker med moderat hang til alkohol og religiøsitet. Han har nettopp møtt en livsglad, spenstig kvinne i sine beste år og ser frem til å tilbringe ferien sammen med henne på idylliske Gotland. Uheldigvis avbryter en ukjent seriemorder idyllen ved å sende brev adressert personlig til Gunnar Barbarotti, som fører til at politimannen må droppe alle ferieplanene for å delta i etterforskningen. I brevene navngir morderen sine neste ofre.
Handlingen veksler mellom den motvillige Gunnar Barbarottis etterforskningsarbeide og seriemorderens dagboknotater, som gradvis avdekker hendelser som skjedde fem år tidligere, under ferietur i Frankrike, og som forklarer hvorfor morderen nå har bestemt seg for å drepe de involverte.
«En helt annen historie» ble i 2007 kåret til årets svenske kriminalroman av Svenska Deckarakademin. Den fikk også gode terningkast i flere norske aviser. Språket i romanen flyter fint, og det er lett å leve seg inn i handlingen.
Så over til litt småplukk
Boken er som nevnt underholdende og velskrevet, men det er et par ting jeg stusser på rent fortellerteknisk.
Blant annet gjør forfatteren noe rart av og til: Innimellom skriver han avsnitt som ikke virker hundre prosent overbevisende, og gjør dernest et forsøk på å bortforklare det han skrev. En bedre løsning ville ha vært omskrive avsnittene, eventuelt å bare late som ingenting. I begynnelsen av boken la jeg merke til følgende avsnitt som illustrerer dette. Kriminalbetjent Gunnar Barbarotti er på tur til å reise på ferie og låser ytterdøren sin. Mens han låser døren følger en imponerende tankerekke:
«Muligens vitnet slike tanker om en slags defaitisme, muligens vitnet de om manglende tiltro til den yrkesgruppen han selv tilhørte, men han innbilte seg at ingen av delene var særlig uforenelig med hans verdensbilde. Snarere realist enn fundamentalist, i hvert fall, men det forelå ingen indisier som pekte i den ene eller andre retningen.»
Samtidig som jeg leste avsnittet, slo det meg at Gunnars tanker var litt out of character; det var ikke helt overbevisende at han utviste denne fantastiske evnen til å reflektere over sitt eget verdensbilde, ispedd flotte fremmedord, i det han låste ytterdøren og var i feriemodus. Det samme har tydeligvis forfatteren vært klar over, for han skynder seg å tilføye:
«Tenkte han – og lurte samtidig på hvordan spørsmålet om å låse en dør kunne gi opphav til så mye porøs teori.»
Det er også annet småplukk, som at etterforskerne i boken sier noe i stil med: «Denne morderen er av en type vi ikke møter til vanlig, men kun er vant til å se i filmer fra Hollywood eller lese om i krimromaner.» Det var ikke formulert eksakt på den måten, men det sto noe lignende. Personlig synes jeg det blir tilsvarende som om filmkarakterer skulle ha sett rett inn i kameraet og sagt: «Hei, dette er jo nesten som å være på film!» Det blir et brudd med illusjonen som kan ødelegge for innlevelsen.
Ellers har Nesser her og der drysset med lettvinte fraser som skal være kloke, men som virker overfladiske og på siden av handlingen.
Det positive er at småplukket stort sett forekommer i første halvdel av boken – eventuelt er det slik at man overser detaljene desto lenger ut i boken man leser. Dog, slutten ble også litt slapp.
Alt i alt
Trass i pirket som jeg har lirt av meg i dette innlegget, er boken alt i alt god og velskrevet. Det er absolutt en underholdende krimroman, og mysteriet rundt morderens identitet og motiver er spennende.
Terningkast: 4
Den japanske forfatteren Natsuo Kirino, født 1951, har vunnet flere priser for sine krimromaner. Nå har jeg omsider slitt meg gjennom hennes 550-siders roman Ute, som fikk fem på terningen av Bergens Tidende og VG.