Den japanske forfatteren Natsuo Kirino, født 1951, har vunnet flere priser for sine krimromaner. Nå har jeg omsider slitt meg gjennom hennes 550-siders roman Ute, som fikk fem på terningen av Bergens Tidende og VG.
Handling
Handlingen foregår i Tokyo. Fire japanske fruer jobber nattevakter i samme hurtigmatfabrikk og har til felles at de lever ulykkelige liv og strever med å få endene til å møtes. Den peneste av dem har en humørsyk ektemann, som for det første har mishandlet henne, for det andre er en gambler og for det tredje har forelsket seg i en vakker kinesisk prostituert. Etter å ha ødslet bort hustruens sparepenger, gir han seg ikke med gamblingen, men forsøker å krite på baccarat og tid hos gledespiken, som fører til at eieren av etablissementet – med fortid i den japanske mafiaen – juler opp noksagten. Når ektemannen kommer hjem, stupfull og ufyselig, blir den vanligvis tandre fruen så rasende at hun kveler ham med et belte. Det ene til fører til det andre, og arbeidsvenninnene fra hurtigmatfabrikken tar på seg å partere liket, som de deretter legger i poser og kaster i søppelbøtter over hele Tokyo.
Tema
Hvis jeg skal si noe om temaet, er feminisme det mest nærliggende ordet å trekke frem. Boken dreier seg i stor grad om forholdet mellom kvinner og menn, og kvinner som ønsker å frigjøre seg på ulike vis. Det handler samtidig om tapte drømmer, grått arbeidsliv og trang økonomi.
Forfatterens måte å fortelle på
I boken skiftes det synsvinkel temmelig ofte og mellom en rekke ulike personer: Hver av de fire venninnene, eieren av det illegale kasinoet, et par politietterforskere, en braziliansk fremmedarbeider, en lånehai, den kinesiske vertinnen, m.m. Personlig synes jeg romanen har for mange umotiverte skifter som beveger seg langt vekk fra handlingen.
Etter min mening er også språket noe kjedelig; det føles av og til som et handlingsreferat, mer enn en fortelling hvor man inviteres til å delta. Og den allvitende, tredjepersons synsvinkelen virker stundom litt diffus.
Muligens har det forsvunnet noe i oversettelsen, og muligens følger boken en uvant fortellertradisjon, men jeg beveget meg tidvis på grensen til leserlidelse, ikke leserglede. Ute skal tross alt være en spenningsroman.
De siste to hundre sidene slurvet jeg gjennom i full fart, noe som faktisk løftet leseropplevelsen flere hakk.
Helhetsinntrykk i etterkant
Selv om leseropplevelsen var langt fra topp, vil jeg allikevel ikke slakte boken fullstendig. Etter å ha lest den ferdig syntes jeg nemlig at fortellingen vokste og kanskje ikke var så aller verst. Men det var i etterkant.
Boken er antageligvis bedre hvis den skumleses, ikke finleses, men den er for så vidt seriøs; jeg har lest langt, langt dårligere bøker enn Ute. Med hardere redigering og kutting av et par hundre sider, kunne den ha vært kjempegod.
Terningkast
Vanskelig å si. Det var en bok jeg likte etter å ha lest den ferdig, men ikke alltid mens jeg leste den.