Fat Elvis så seg i speilet på sminkerommet, og konstanterte at han ikke hadde endret seg et sekund etter han forlot Jorden for 30 år siden. Livet her på Mars hadde vært godt, men det var noe som manglet. Noe han ikke kunne sette fingeren på.
Han åpnet leppene så vidt det var, og mens han betraktet speilbildet, begynte han å nynne. Først så lavt at det knapt kunne høres; det var mumling, men med en dyp og rungende bassklang. Han svelget. Så svelget han igjen, før stemmen kom tilbake. Han nynnet på en sang. En av sangene han hadde sunget før i tiden, før den lange reisen gjennom verdensrommets tomrom til denne bemerkelsesverdige planeten Mars. Fortiden virket like fjern som Jorden. Det føltes som det var 300 år siden.
Stemmen ble tydeligere. Han nynnet ikke lenger, men sang. «You were always on my mind … You were always on my mind … » En tåre rant nedover kinnet og over dobbelthaken. Han strøk tåren vekk med hånden, dro fingrene med de mange gullringene, gjennom det svarte håret.
I sidesynet så han det gulbrune, halvgjennomsiktige pilleglasset på bordet. Han snappet det til seg, skrudde av plastkorken, helte et par tabletter i hånden, kastet hodet bakover og slengte tablettene i munnen. Han rykket til og blunket med øynene, før han skylte ned med en slurk cola og stirret inn i speilet igjen. «You were always on my mind,» hvisket han. Så grep han burgeren fra fatet med begge hender og jafset i seg en voksen munnfull. Han tygde ettertenksomt mens han tok seg tid til å nyte den utsøkte, fyldige smaken. Burgeren var lunken og myk. Han la resten tilbake, og strakk på armene for å rette på den heldekkende, hvite drakten med påsydde paljetter.
Elvis reiste seg sakte fra stolen, rettet seg opp, trakk inn magen, gikk med stødige skritt mot døren. I det fjerne hørte han jubelen fra de forventningsfulle marsboerne da navnet hans ble annonsert med en høyfrekvent pipestemme over høytaleranlegget. Salen var fullsatt. De ventet.
Den hvite mannen med den sorte stemmen var klar. Han var klar for de små grønne mennene på den røde planeten. Han var Elvis – The King – Live on Mars.
*
På vei nedover mot scenen, kom han forbi et magasin som lå inntil veggen i gangen. Det lå åpent og var krøllete, som om noen hadde kastet det fra seg i sinne. Han bråstoppet. Måten bladet lå slengt, hadde fanget oppmerksomheten hans, men bråstoppen hadde en annen årsak: Det var et bilde av han i bladet, et høyst merkverdig bilde som han ikke kunne begripe hvor kom fra. På bildet lå han naken, tilsynelatende bevisstløs, i et rom som minnet om en operasjonssal. Nakkehårene reiste seg. Han leste overskriften, om og om igjen. Han ble stående og stirre i nesten 30 sekunder, før han satte seg på huk. Øynene flakket over siden. Han leste en setning her, en setning der. Ble sittende måpende på gulvet. Med ett stakk det i brystet, kaldt som en istapp.
«Man har lenge kunnet gjenskape individer av den forhistoriske rasen fra planeten Jorden, som for snart 30.000 år siden utslettet seg selv. Forskere har studert anatomien til disse skapningene i detalj, men har måttet spekulere i hvordan de tenkte. Dette har gjort det vanskelig å forstå årsakene til jordboernes totale selvutslettelse.
Ved hjelp av en revolusjonerende teknologi, kan man nå endelig lage kloninger av mennesker hvor hele originalens personlighet og alle minnene er rekonstruert.
På bildet i artikkelen ser vi en vellykket kloning av mennesket Elvis Aron Presley, slik han fremsto da han levde for titusenvis av år siden.»
Han kunne ikke tro det! Han var blitt lurt. Minnene han hadde, var ikke hans egne, kroppen var ikke hans – kun en syntetisk kjøttklump, dyrket frem av utenomjordisk teknologi. Han var ikke The King, bare en etterligning, en perfekt immitator, men fremdeles intet mer enn en forfalskning. Han var et vitenskapelig eksperiment, fanget på en fremmed planet. Alene. Det fantes ingen mennesker lenger. Det fantes ingen, ikke engang han selv. Han var ingenting.
Han reiste seg, men ble svimmel og støttet seg med den ene hånden mot veggen. Det gikk rundt. Det ble tåkete. Han tok seg til magen av kvalme, og før han kunne stoppe det, gulpet han opp en blanding av cola, burger, tabletter og magesyre som rant i en stripe nedover den hvite drakten. Han hostet.
Fra salen hørte han publikums applaus og roping. De ventet. Ble utålmodige. Trampet taktfast i gulvet; først svakt, så tyngre, til det var ekstatisk, og hjertet banket hardere, i takt, til det dunket i tinningen, pep i ørene, før lydene gled sammen til en hvit støy og myknet. Det ble svart.
Kort tid etter ble det ropt opp i mikrofonen, til det rastløse Mars-publikumets store skuffelse: «Elvis has left the building»
Kjempefin fortelling. Jeg synes du er flink å beskrive detaljer.